
BERGTATT
Lillehammer kunstmuseum er en hjørnestein i Lillehammer sentrum, og enhver utvidelse av museet kan betraktes som et lite stykke byutvikling i seg selv. Lokaliseringen midt mellom Skysstasjonen og Storgata, eller mellom Mesnaelva og Søndre Park er av museets fremste fortrinn: Museet er en attraksjon for byen, men byen er også en attraksjon for besøkende til museet. I lys av dette er ønsket om å utvikle en ny kunsthall for temporære utstillinger under Stortorget kanskje mindre radikalt enn man først skulle tro: Prosjektet gir mulighet for å videreutvikle de relasjoner, møter og synergier som allerede er så viktige for både byen og museet. Dette er bakteppet for prosjektet «Bergtatt».
En ny kunsthall under Stortorget blir ikke bare en etterlengtet utvidelse av museet, men også en oppgradering av byens viktigste flerbruksrom. Premisset for oppgaven er derfor å styrke eksisterende kvaliteter ved torget, og foredle det historiske gateløpet Torggutua; en snarvei i byen med potensiale for å bli et spektakulært gateløp langs kunstmuseets kurvede fasade. Samtidig ønsker vi å dyrke frem nye møter mellom museet og byen gjennom et distinkt arkitektonisk utrykk som ikke går på bekostning av Stortorget «tyngde» som plassrom. Som besøkende på torget skal man ikke føle at man går på taket til en bygning. Stortorget skal fortsatt tilhøre byen. I stedet lar vi museet bryte gjennom torget og danne krystallformede overlys som skaper visuell kontakt mellom torget og museumsarealene under.
Lik elvesteiner i et bekkefar følger krystallene Torggutua og danner en ramme om Stortorget. Steinene er landskapselementer i menneskeskala som oppmuntrer til utforskning og flerbruk, som kan sittes, klatres og lekes på. Om kvelden og vinterstid vil de lyse opp som stemningsfylte snølykter foran museet. Aktiviteten i kunsthallen og kontakten som overlysene gir til Stortorget, skaper også en følelse av trygghet og nærvær av mennesker gjennom døgnet. Som koblinger mellom kunsthall og byen har elvesteinene ulike egenskaper. Mot museumsinngangen følger steinen flyten av forbipasserende langs Torggutua og åpner et kikk inn til aktivitetene i lobbyen. På motsatt side gir steinen mot Jernbanegata overlys til kunsthallen, og rommer dessuten ny rømningsvei fra museet.
Innenfra fungerer steinene som overlys med varierende arkitektonisk effekt og dominans alt etter hvor man befinner seg i kunsthallen. Bevegelsen fra foajeen i eksiterende museumsbygning og ned til kunsthallen er formgitt som en underjordisk vandring mellom elvesteinene. Fra lobbyen, formidlingsrommet, prosjektrommet og kunsthallen får man glimt til bylivet på overflaten gjennom overlysene. Formene på steinene er ikke endelig, og kan tilpasses ulike behov og funksjoner som måtte dukke opp i det videre arbeidet med prosjektet.
