Planlagt urbanitet som handelsvare

[teksten under er hentet fra en temautgave om Fjordbyen frArkitektur N 2021]

Niels Torp + Arkitekters illustrasjoner av prosjektforslaget «Utsyn» viser en ekspressiv og formsterk plan

hvor enkeltbygningene fremstår konsolidert og nedtonet. Formalestetisk er bygningsvolumene underlagt

storformen – Anleggets overordnede arkitektur. For utviklerne var dette kontraintuitivt: Byen Selvaag

ønsket å skape var mangfoldig og sammensatt. Det ble derfor bestemt at ingen fikk kikke naboarkitekten

over skulderen når bygningene skulle tegnes. Dette litt eventyraktige premisset ser ut til å ha forvirret

arkitektene, for de til dels ekspressive bygningsfasadene skaper et støyete og rotete utrykk i møte med

Torps prosjekt. Dermed er det fristende å spørre om Tjuvholmen hadde vært bedre om bare Torp-kontoret

hadde fått lov til å tegne ut hele prosjektet selv.

For å få ta det med én gang: Fra et arkitekturfaglig ståsted er det mest interessante med Tjuvholmens

arkitektur Tjuvholmen selv – eller rettere sagt forslaget «Utsyn” utarbeidet av Niels Torp + Arkitekter AS,

i samarbeid med Aspelin Ramm og Selvaag tilbake i 2002. Tjuvholmen var av de første ferdigstilte

områdene i Fjordbyen etter Aker Brygge, et stykke bolig-drevet eiendomsutvikling tungt markedsført som

en eksklusiv «bydel» med Oslos høyeste kvadratmeterpriser som hedersmerke. Kvalitetene er opplagte:

Som en fortsettelse av Aker Brygge er Tjuvholmen koblet opp mot vestkantens Central Business District

og noen av Oslos mest populære bilfrie gater, plasser og attraksjoner.

Parkeringskjellerne ligger et steinkast fra E18, men er forankret i fjorden og omgitt av vann. Oppå

kjellerne, i den lille skulpturparken og langs badefasilitetene på spissen av øya, har arkitektene lykkes i å

skape et knippe attraktive steder som oppleves nærmere Niels Torps elskede Bygdøy enn rådhusplassen.

Er du i tvil, så spør noen av de tusenvis av 17 åringer som okkuperer gress- og bryggekantene sommerstid.

«Utsyn» som konsept var aldri tenkt som del av byen, men som et «øyrike» hvor gaterom plassrom, bygg

og funksjoner er organisert internt, adskilt fra byen rundt. . Selv om dette til dels er en styrke, er det også

prosjektets akilleshæl: Tjuvholmen er et innadvendt og til dels schizofrent prosjekt som i liten grad kobler

seg på byen bak eller legger føringer for hvordan den kan utvikles videre.

Bygninger på en flåte

Arbeidet med konseptet «Utsyn» ble styrt av Niels Torp selv, og utviklet på modellverkstedet i Torps

kontorlokaler i Industrigata. Mer enn en plan eller et urban design var Utsyn ifølge Torp tenkt som en

bygning satt på en flåte. Ut av bygningsmassen ble det meislet ut åpninger som ble formet til

gjenkjennelige elementer – gater, torg og stier. Flettverket av koblede rom var tenkt som et urbant interiør

og gitt et særskilt hierarki som kunne utrykke ulike former for byliv og steder med ulik størrelse og

betydning. Alt ifølge Torp selv. På renessansevis ser Torp by og bygning som to sider av samme sak. Utsyn

har dermed mye til felles med andre av Torps arbeider, som SAS Frösundavik (1987) eller British Airways

HQ (1998), begge organisert rundt en sentralakse og hvor de ulike bygningsdelene og romforløpene

formgis for ønsket effekt. Lik BI Campus Nydalen (2005) eller for den slags skyld Aker Brygges byggetrinn

2 (1989) tar Torp utgangspunkt i en idealstruktur som artikuleres gjennom små og større overlappende

myldrerom, møtesteder og «hendelser». Utsyn kan sånn sett betraktes som en katalog over Torps

arkitekturforståelse, som nøster opp et langt yrkesliv og en portefølje av prosjekter i ett grep – noe som

jo er en bedrift i seg selv.

Men de romlige sekvensene som meisles ut på Tjuvholmen viser også en sofistikert tilnærming til

byforming og en pasjon for scenografi. Torp skriver seg her inn i en tradisjon med røtter i den engelske

havebybevegelsen og arbeidene til eksempelvis Nederlandske H.P Berlage, hvor «ankomst-sekvensen» er

nøkkelen til byplanen, i form av broer, avenyer, plassrom og monumenter danner romforløp som

nedskalerer overordnede og monumentale grep til øyenhøyde. På Tjuvholmen manifesteres dette

gjennom Tjuvholmen Alle´ som sentral akse og romforløp, som etter Olav Selvaags plass smalner inn og

løftes opp mot Albert Nordengens Plass/Astrup Fearnley Museet, før den glir ned nærmest som et smug

ut mot sydspissen av prosjektet. Det er dette Kevin Lynch kaller et «melodisk forløp» i «The image of the

City» fra 1960.

Utsyn som pakke

Enhver diskusjon av Tjuvholmen som arkitektur og byrom er vanskelig å skille fra rammeforutsetningene

som ligger til grunn for prosjektet. Tjuvholmen var et nøkkelprosjekt for realisering av Fjordbyen. Siden

80-tallet hadde Havnevesenet steilt motsatt seg enhver idé som innebar transformasjon av aktive

havneområder til byformål. Konflikten ble løst når venstrepolitiker Bernt Stilluf Karlsen ble innsatt som

styreleder i Havnevesenet. Gjennom et strategivedtak bestemte havnevesenet seg for at arealer i Bjørvika

kunne fristilles for byutvikling, mot at havna selv fikk stå for salg av Tjuvholmen for å finansiere et nytt

kompakt havneanlegg på Sjursøya. Havnevesenet, nå Oslo Havn, etablerte eiendomsselskapet HAV

eiendom og arrangerte en konseptkonkurranse for utviklerteam med de økonomiske musklene til å bære

utviklingen av området. Juryen erklærte Linstow/Snøhettas forslag «Fjordparken» som vinner, men

selvsamme Karlsen fikk ordnet det slik at «Utsyn» ble likestilt «Fjordparken» når Tjuvholmen skulle politisk

behandles. Resultatet var at Utsyn-teamet fikk politisk flertall i bystyret, som dermed overstyrte både

byrådet, juryen og Plan- og bygningsetaten. Seieren var både et resultat av godt kommunikasjonsfaglig

håndverk i regi av Apeland AS, og knyttet den profesjonelle prosjektorganisasjonen som sto bak forslaget.

Mest interessant i denne sammenhengen er allikevel rollen Niels Torp spilte som historieforteller i form,

og som i bystyret danket ut Snøhettas mer abstrakte og faginterne oppslag. Designet av Tjuvholmen som

et avgrenset område med en sluttet form løsrevet fra byveven bak var også et velegnet redskap i

markedsføringen av området: For å selge leiligheter på en ikke-eksisterende tomt var utvikler avhengig av

et sterkt narrativ om stedlig identitet. En slik prospektdrevet form for eiendomsutvikling trenger pushe en

fortelling folk kan kjenne seg igjen i, og Utsyn, med sine broer, spir, parker og sentrale bulevard ble som

en by i byen: Litt New York, litt Venezia, litt Bergen, og litt Bygdøy, og med Oslogryta på armlengdes

avstand. Samlet var Utsyn dermed en komplett prosjektpakke bestående av en byform, strategier for

utvikling, eierskap og drift, merkevarebygging og stedbranding, kuratering og programmering samt salg

av leiligheter og næringslokaler innenfor et lesbart og salgbart oppslag: Torps stilsikre og stødige

arkitektur.

Torps bagateller

Tjuvholmen er skrudd sammen av to parkeringskjellere montert på påler, bundet sammen av et flettverk

av broer, gateløp og akser som alle samles i diagonalen Tjuvholmen allé. To større plassrom organiserer

området: Olav Selvaags Plass på Odden, og den langt morsommere Albert Nordengens plass på Holmen.

Sistnevnte er en forplass til attraksjonen Astrup Fearnley museet, flankert av et annet landemerke, det

pussige tårnet Tjuvtitten. To broer forbinder området med «fastlandet» og bussforbindelsen på Filipstad,

men det er også det: Tjuvholmen er noe du trer inn i og går ut fra samme vei du kom. Fra Aker Brygge

entrer man nevnte Tjuvholmen Allé, et gateløp som liksom lover mer enn den kan holde, men som i det

minste introduseres fint gjennom Kristin Jarmunds hvite hjørnebygning. På den andre siden av gaten har

Niels Torp + Arkitekter tegnet en lubben og arealeffektiv kontorbygning som gir mer mening på vestsiden

mot Filipstad: Her utgjør de ulike byggehøydene og segmenterte fasadene en slags bysilluett for barstripa

på bakken. Ifølge Torp selv var han inspirert av komediedramaet Ally McBeal hvor mye av handlingen

foregår på et advokatkontors unisex-toaletter: Ønsket var at de store vinduene tilsvarende kunne

eksponere hverdagsdramaet på innsiden for barklientellet på bakkeplanet. Historien er illustrerende for

hvordan Torp fylte Utsyn opp av små historier og tankesprang.

3

Tjuvholmen Allé er påkostet, men det er underlig hvordan bilene popper opp av parkeringskjelleren over

brua mot Holmen for å forsvinne ned igjen under hotellet «The Thief.» Da er det morsommere å vandre

ut på På østsiden skiller Tjuvholmen seg fra resten av Fjordbyen ved at møter vannet gjennom varierte og

intime romforløp, ikke en bred havnepromenade. Dette var en kamp Utsyn-teamet vant mot PBE, som

ønsket bred promenade rundt baut. Gateløpet fra Aker Brygge, skulpturparken og sydspissen av

Tjuvholmen allé er dermed blitt lune små byrom, men med spektakulær utsikt ut mot fjorden og Bygdøy,

eller inn mot Rådhusplassen og byen.

En fortelling om to øyer

Selv om Torp har orkestrert en helhetlig fortelling for Tjuvholmen, er kontrasten mellom Odden i nord og

Holmen i sør påtagelig. Utmeislingen av rommene på Odden har gjort kvartalsblokkene tette og klønete.

Gårdsrommene er merkelig trange, og utfyller kun basale, infrastrukturelle behov. Daværende

prosjektdirektør og nåværende konsernsjef Gunnar Bøyum i Aspelin Ramm innrømmer gjerne at

bygningene ideelt sett kunne være noen meter smalere og lavere, men sier kjøpsprisen ikke ga

handlingsrom for å senke utnyttelsen. For arkitektstanden er det kanskje verre at Bøyum også påpeker

hvordan utvikler selv ofte måtte korrigere planløsninger og forbedre den arkitektoniske kvaliteten i den

del av prosjektforslagene. En gjennomgang av de ulike planløsningene viser også at dyrt ikke nødvendigvis

betyr godt, hvor ensidige leiligheter, dårlig utsyn, lange korridorer og simple tekniske løsninger får en til

å lure på om den overordnede formen har gått på bekostning av bokvaliteten i mange av byggene. Mangt

kan sies om prisnivå og demografi langs Fjordbyen, men skal man først selge/leie ut til høy pris, bør

boligene også ligge et par kvalitetshakk høyere enn det som bygges andre steder, og ikke pepres med

billige hjørnekjøkken, lav takhøyde og dårlige planløsninger.

Over brua på Holmen er historien derimot en annen, hvor bygningene er lagt i vifteform mot vannet med

rikelig lys og luft inne som ute. Her har både Lund Hagem, Schmidt Hammer Lassen og Torstein Ramberg

bestrebet seg på å lage et knippe vampete bygg som skinner om kapp med de solbadoljede kroppene på

bakken sommerstid. Det hele er ganske hårete, og det er lett å hisse seg opp over denne rikmannsøyas

portefølje av investeringsobjekter og flanerende formuende i hvite badekåper. Samtidig er det så

overdådig glatt og blankt og satt i en så vakker kontekst, at det er vanskelig ikke å la seg fascinere.

Både Holmen og Odden har få semi-private uterom – filteret som en tradisjonell bakgård eller forhage

utgjør mellom offentlig og privat sfære i byen. Det kan virke som om intensjoner om «bymessighet» og

offentlighet er lite problematisert hos både arkitekt, utvikler og saksbehandler, på områdenivå så vel som

lokalt i prosjektet. En diskusjon om hva bymessighet betyr i tilfellet Tjuvholmen er heller ikke nevnt noen

steder i sakspapirene. Og selv om Holmen i utgangspunktet synes å ha en bedre volumetri og ryddigere

struktur en Odden, er det her tvisten mellom offentlige og private interesser kommer tydeligst frem: Hver

sommer siden ferdigstillingen i 2015 har det vært en eskalerende konflikt mellom badegjester og beboere,

hvor mange har anklaget eiere og beboere for å privatisere havnefronten, både juridisk, romlig og sosialt.

Men i motsetning til Aker Brygge er området regulert som «offentlig trafikkområde» på tross av at det er

i privat eie. Fra et arkitektfaglig ståsted er det derfor kanskje like interessant å spørre seg om det dypest

sett dreier som en svakhet i selve byformingen: Overordnet virker badebryggene underdimensjonerte og

lokalisert for tett på folks leiligheter, balkongene som skyter ut rett over hodet på restaurantgjestene

virker i overkant intime, oppgangsdører som ramler ut i byrommet uten artikulering gjør at man blir

usikker på om man er i en bygate, et nabolagsstrøk eller en gatestubb i et boligområde. Her er det

fristende å peke over på Aker Brygge, hvor Torps bidrag til byggetrinn to på komplekst og robust vis

håndterer relasjonen og skalaen mellom boligfunksjon og gateprogram i i en tilsvarende «bygulvsdrevet»

utvikling.

4

En annen svakhet ved Tjuvholmen er at selv om Utsyn var en formsterk komposisjon, så var den også

sårbar for endringer som brøt med fortellingen. Det tydeligste symbolet på dette er kanskje det runde

bygget vest for Olav Selvaags plass, tenkt som et hotell på søyler i vannet, med en lobby som skulle fungere

som Tjuvholmens fellesstue og vinterhave. I det realiserte prosjektet er dette blitt en relativt

dysfunksjonell boligblokk med mildt sagt mystiske leilighetsplaner, mens hotellet i stedet ble plassert på

en litt nøytral tomt i en ellers grei bygning av Melbye Arkitekter på andre siden av broa. «Tjuvholmen Icon

Complex» har også en litt underlig rolle i prosjektet, delvis bundet opp i storformen styrt av Niels Torp,

delvis autonom struktur som skrever over siktlinja fra Aker Brygge, med en stump gavlvegg som motiv inn

mot byen – et temmelig bastant brudd med intensjonen bak Utsyn.

Funksjonsmiks-mesteren

Mye har hendt på utviklersiden i byutviklinga det siste ti-året, og både det manglende fokuset på

bærekraft og til dels todimensjonale forståelsen av bymessigheten på Tjuvholmen kan i dag kan virke

utdatert, selv for utviklere. Kritikken fra ti år tilbake synes nå i større gard være internalisert i bransjen og

tyter ut på andre siden i form av nye prosjekter med høyere fokus på brukermedvirkning, sosial bevissthet

og bærekraft – i hvert fall på papiret. Men driftskonseptet, den «planlagte urbaniteten» og de kuraterte

gaterommene som først ble forsøkt på Aker Brygge og siden introdusert på Tjuvholmen står fremdeles

som gullstandarden i bransjen. På Tjuvholmen subsidieres bakkeplanet med blant annet gallerier, som en

av identitetsmarkørene for merkevaren man bygger. Grepet er smart: Detaljhandel er vrient her ute,

galleriene representerer dessuten kulturell kapital og passer godt sammen med museet. I tillegg drar de

folk til området i helgene og etter vanlige butikkers åpningstid. Surt er det derfor at man borte i Barcode

har prøvd å rappe konseptet med et tilsvarende setup.

Bymangfoldet «alle» er ute etter dukker med andre ord ikke opp av seg selv, til det er aktørene for store,

detaljhandelen for svak, prisene for høye og tomtestrukturen for stormasket. Svaret har blitt å planlegge

og til dels subsidiere funksjoner på bakkeplanet i for å oppnå den «riktige» funksjonsmiksen (selv om det

nok er flere meninger om hva «riktig» betyr i denne sammenhengen). Dermed er strategisk sammensatte

byfunksjoner blitt det nye Lingua Franca i byutviklinga – så vel innendørs som utendørs, for tiden frontet

av fargerike smultringbutikker og botique-style «brandstores» i Bjørvika, eller store, aggregerte bar- og

restaurantkonsepter som Via Village, Telegrafen eller Torgata Bad. Og Oslofolket virker så langt

umettelige. Kritikken av slike områder og strategier er velkjent, i media, i byteorien, i urbanismefaget. Den

historiske kvartalsbyen kunne romme fattig som rik (ideelt sett), og kjøpmansstaden hvor gatelivet var

dominert av lettindustri og detaljhandel mellom kultur og bevertning hadde en demokratiserende effekt

på bysentra: Støvsugerposer, fiskeboller og strømpebukser er noe alle trengte – dermed fant du også alle

slags folk i bygatene. Post-retail byen er mere utfordrende, hvor hele byområder programmeres for å nå

spesifikke målgrupper.

Her synes alle å ha lest vaskeseddelen på Jane Jacobs bøker, men glemmer hva som egentlig står i inni når

det gjelder velfungerende bykjerners økonomi: Lokalt eierskap og mange små, uavhengige aktører. Her

har Bjørvika en fordel fremfor Tjuvholmen, med sin omfattende infrastruktur og mengder av offentlige

institusjoner som treffer bredt. Tjuvholmens eiendomsutviklingsmodell var også skreddersydd et politisk

klima rundt årtusenskiftet hvor tanker om en mer sosialt bærekraftig byutvikling fremsto lett utopisk. Men

i møte med dagens utfordringer er det fort de nyliberalistiske idealene fra Tjuvholmen som fremstår smått

naivt. Når det er sagt, demografien av besøkende til Aker Brygge og Tjuvholmen er nok bredere en hva du

finner blant kafebordene på eksempelvis St. Hanshaugen og Grünerl.kka, på tross av at «folk flest» ikke

har råd til å bo der. Den kuraterte «Vernissage-urbanismen» trekker nemlig alle slags folk, – ikke minst til

Tjuvholmen. «På Sørenga bygget de hus. Vi forsøker bygge bakteppet for menneskenes liv» sa Torp i 2011.

Og hvem kan vel egentlig si noe på det?

Advertisement

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s