For å få ta det med én gang: Fra et arkitekturfaglig ståsted er det mest interessante med Tjuvholmens arkitektur Tjuvholmen selv – eller rettere sagt forslaget «Utsyn” utarbeidet av Niels Torp + Arkitekter AS i samarbeid med Aspelin Ramm og Selvaag tilbake i 2002. Tjuvholmen var av de første ferdigstilte områdene i Fjordbyen etter Aker Brygge, et stykke bolig-drevet eiendomsutvikling tungt markedsført som en eksklusiv «bydel» med Oslos høyeste kvadratmeterpriser som hedersmerke. Kvalitetene er opplagte: Som en fortsettelse av Aker Brygge er Tjuvholmen er koblet opp Vestkantens Central Business District og noen av Oslos mest populære bilfrie gater, plasser og attraksjoner. Parkeringskjellerne ligger et steinkast fra E18, men er forankret i fjorden og omgitt av vann. Oppå kjellerne, i den lille skulpturparken og langs badefasilitetene på spissen av øya, har arkitektene lykkes i å skape et knippe attraktive steder som oppleves nærmere Niels Torps elskede Bygdøy enn rådhusplassen. Er du i tvil, så spør noen av de tusenvis av 17 åringer som okkuperer gress- og bryggekantene sommerstid. «Utsyn» som konsept var aldri tenkt som del av byen, men som et «øyrike» styrt av et eget sett spilleregler; både som arkitektur og som eiendomsutvikling. Selv om dette er en styrke, er det også prosjektes akilleshæl: Tjuvholmen er et innadvendt og til dels schizofrent prosjekt som i liten grad kobler seg på byen bak eller legger føringer for hvordan den kan utvikles videre.
Bygninger på en flåte: Arbeidet med konseptet «Utsyn» ble styrt av Niels Torp selv, og utviklet på modellverkstedet i Torps kontorlokaler i Industrigata. Mer enn en plan eller et urban design var Utsyn tenkt som en bygning satt på en flåte. Ut av bygningsmassen ble meislet ut åpninger som ble formet til gjenkjennelige elementer – gater, torg og stier. Flettverket av koblede rom var tenkt som et urbant interiør og gitt et særskilt hierarki som kunne utrykke ulike former for byliv og steder med ulik størrelse og betydning. Alt ifølge Torp selv.[1] På renessansevis ser Torp by og bygning som to sider av samme sak. Utsyn har derfor mye tilfelles med andre av Torps arbeider, som SAS Frösundavik (1987) British Airways HQ (1998) eller BI Campus Nydalen (2005). I alle tilfeller tar Torp utgangspunkt i en idealstruktur som artikuleres gjennom små og større overlappende myldrerom, møtesteder og «hendelser». De romlige sekvensene som meisles ut på Tjuvholmen viser en sofistikert tilnærming til byforming og en aldri så liten pasjon for drama. Uten å nerde for mye så skriver Torp seg inn i en tradisjon med røtter i den engelske havebybevegelsen og arbeidene til eksempelvis Nederlandske H.P Berlage, hvor «ankoms-sekvensen» er nøkkelen til byplanen, i form av broer, avenyer, plassrom og monumenter danner romlige sekvens som nedskalerer overordnede og monumentale grep til øyenhøyde – slik Torp forsøker og langt på vei lykkes med i Tjuvhomen Allé. Det er dette Kevin Lynch kaller et «melodisk forløp» i «The image of the City» fra 1960. Utsyn kan sånn sett betraktes som en katalog over Torps arkitekturforståelse, som nøster opp et langt yrkesliv og en portefølje av prosjekter i ett grep – noe som jo er en bedrift i seg selv.
Utsyn som pakke: Prosjektets hovedgrep; blant annet siktlinjen fra Aker Brygge, Tjuvholmen Allés løft mot Olav Selvaags plass og smalnende fall mot vannet samt den litt underlige relasjonen til Astrup Ferarnley Museet som egentlig heter «Tjuvholmen Icon Complex» er blant høydepunktene i prosjektet, men er også behørig beskrevet i en tekst av undertegnede i Arkitektur N fra 2013 og skal derfor ikke repeteres her.[2] Jeg skal heller ikke dvele for lenge ved prosessen rundt prosjektet, men må understreke at Tjuvholmen både økonomisk og politisk var et strategisk nøkkelprosjekt for realisering av Fjordbyen drevet frem av Oslo Havn, og som både avsluttet en over to tiår gammel konflikt mellom havna og byen, og som åpnet opp for 20 nye år med byutvikling langs fjorden. Enhver diskusjon av Tjuvholmen som arkitektur og byrom er derfor vanskelig å skille fra rammeforutsetningene. Det var konseptkonkurransen arrangert av Havna som muliggjorde det (foreløpige) siste, arkitektur-drevne storskala prosjektet i Oslo, på premisser satt av daværende styreleder og sjefsstrateg i Havnevesenet Bernt Stilluf Karlsen. Karlsen var, som så mye annet, også mannen som sørget for at Utsyn ble holdt inne i konkurransen etter at juryen først hadde utropt gitt Snøhetta/Linstows «Fjordparken» som vinner. Men æren for prosjektet skal også ligge hos utviklernes prosjektorganisasjon, inkludert kommunikasjonsrådgiver Apelands strategiske disposisjoner og taktikkeri underveis i konkurransen.[3] Mest interessant i denne sammenhengen er allikevel rollen Niels Torp spilte som historieforteller i form, og som i bystyret danket ut Snøhettas mer abstrakte og faginterne oppslag. Designet av Tjuvholmen som et avgrenset område med en sluttet form mer eller mindre løsrevet fra byveven bak var også et velegnet redskap i markedsføringen av området: For å selge leiligheter på en ikke-eksisterende tomt var utvikler avhengig av et sterkt narrativ om stedlig identitet. En slik prospektdrevet form for eiendomsutvikling trenger pushe en fortelling folk kan kjenne seg igjen i, og Utsyn, med sine broer, spir, parker og sentrale bulevard ble som en by i byen: Litt New York, litt Venezia, litt Bergen, og litt Bygdøy, og med Oslogryta på armlengdes avstand. Samlet var Utsyn dermed en komplett prosjektpakke bestående av en byform, strategier for utvikling, eierskap og drift, merkevarebygging og stedsbranding, kuratering og programmering samt salg av leiligheter og næringslokaler innenfor et lesbart og salgbart oppslag: Torps stilsikre og stødige arkitektur.
Torps bagateller: Tjuvholmen er skrudd sammen av to parkeringskjellere montert på påler, bundet sammen av et flettverk av broer, gateløp og akser som alle samles i diagonalen Tjuvholmen allé. To større plassrom organiserer området: Den litt mørke Olav Selvaags Plass på Odden, og den morsommere Albert Nordengens plass på Holmen. Sistnevnte er en forplass til attraksjonen Astrup Fearnley museet, flankert av et annet landemerke, det pussige tårnet Tjuvtitten. Begge er tenkt å dra folk ut på øyene. To broer forbinder området med «fastlandet» og bussforbindelsen på Filipstad, men det er også det: Tjuvholmen er noe du trer inn i og går ut fra samme vei du kom, fortrinnsvis til fots eller som bilist i parkeringskjelleren. Kommer man (og det gjør man gjerne) fra Aker Brygge entrer man Tjuvholmen Allé, et gateløp som liksom lover mer enn den kan holde, men som introduseres fint gjennom Kristin Jarmunds hvite hjørnebygning. På den andre siden av gaten har Niels Torp + Arkitekter tegnet en lubben og arealeffektiv kontorbygning som gir mer mening på vestsiden mot Filipstad: Her utgjør de ulike byggehøydene og segmenterte fasadene en slags bysilluett for barstripa på bakken. Ifølge Torp selv var han inspirert av komediedramaet Ally McBeal hvor mye av handlingen foregår på et advokatkontors unisex-toaletter: Ønsket var at de store vinduene tilsvarende kunne eksponere hverdagsdramaet på innsiden for barklientellet på bakkeplanet. Historien er illustrerende for hvordan Torp fylte Utsyn opp av små historier og tankesprang, men som uten å henfalle til pastisj er fortellinger som oversettes til form. Tjuvholmen Allé er påkostet, men det er underlig hvordan bilene popper opp av parkeringskjelleren over brua mot Holmen for å forsvinne ned igjen under hotellet «The Thief.» Da er det morsommere å vandre ut på østsiden langs vannet: Ulikt resten av Fjordbyen, hvor den brede havnepromenaden er premisset for hvordan byen møter vannet, henvender Tjuvholmen seg til vannet gjennom varierte og intime romforløp. Dette var en kamp Utsyn-teamet vant mot PBE, som ønsket bred promenade rundt baut. Gateløpet fra Aker Brygge, skulpturparken og sydspissen av Tjuvholmen allé er dermed blitt lune små byrom, men med spektakulær utsikt ut mot fjorden og Bygdøy, eller inn mot Rådhusplassen og byen.
En fortelling om to øyer – Selv om Torp har orkestrert en helhetlig fortelling for Tjuvholmen, er kontrasten mellom Odden i nord og Holmen i sør påtagelig. Utmeislingen av rommene på Odden har gjort byblokkene tette og klønete. Gårdsrommene er merkelig trange, og utfyller kun basale, infrastrukturelle behov. Daværende prosjektdirektør og nåværende konsernsjef Gunnar Bøyum i Aspelin Ramm innrømmer gjerne at bygningene ideelt sett kunne være noen meter smalere og lavere, men sier kjøpsprisen ikke ga handlingsrom for å senke utnyttelsen.[4] Verre er det kanskje at Bøyum også påpeker hvordan utvikler selv i flere tilfeller måtte presse på for å øke den arkitektoniske kvaliteten på en del av byggene. En gjennomgang av de ulike planløsningene viser også at dyrt ikke nødvendigvis betyr godt, hvor ensidige leiligheter, dårlig utsyn, lange korridorer og simple tekniske løsninger får en til å lure på om storformen har gått på bekostning av bokvaliteten i mange av byggene. Mangt kan sies om prisnivå og demografi langs Fjordbyen, men skal man først selge så dyrt bør boligene også ligge et par kvalitetshakk høyere enn det som bygges andre steder, og ikke pepres med billige hjørnekjøkken, lav takhøyde og dårlige planløsninger. Over brua på Holmen er historien derimot en annen, hvor bygningene er lagt som påkostede stenger på landskapslokket over parkeringskjelleren, med plenty av lys og luft inne som ute. Her har både Lund Hagem, Schmidt Hammer Lassen og Torstein Ramberg bestrebet seg på å lage et knippe vampete bygg som skinner om kapp med de solbadoljede kroppene på bakken sommerstid (Personlig foretrekker jeg Jensen og Skodvins diagonale byhus lengre opp i gata, kledd i respektivt skifer og glass). Det hele er ganske hårete, og det er lett å hisse seg opp over denne rikmannsøyas portefølje av investeringsobjekter og flanerende formuende i hvite badekåper. Samtidig er det så overdådig glatt og blankt det hele, at det er vanskelig ikke å la seg sjarmere av galskapen.
Både Holmen og Odden har få semi-private uterom – filteret som en tradisjonell bakgård, forhage eller foaje utgjør mellom offentlig og privat sfære i byen. Overordnet kan det kan virke som om intensjoner om «bymessighet» og offentlighet er lite problematisert hos både utvikler og saksbehandler, på områdenivå og lokalt i prosjektet. En diskusjon om hva «urbanitet» betyr i tilfellet Tjuvholmen er heller ikke nevnt noen steder i sakspapirene.
Og selv om Holmen i utgangspunktet synes å ha en bedre volumetri og ryddigere struktur en Odden, er det her tvisten mellom offentlige og private interesser kommer tydeligst frem: Hver sommer siden ferdigstillingen i 2015 har det vært en eskalerende konflikt mellom badegjester og beboere, hvor mange anklager Tjuvholmen for å privatisere havnefronten, både juridisk, romlig og sosialt. Men i motsetning til Aker Brygge er området regulert som «offentlig trafikkområde» på tross av at det er i privat eie. Fra et arkitektfaglig ståsted er det derfor kanskje like interessant å spørre seg om det dypest sett dreier som en svakhet i selve byforminga: Overordnet virker badebryggene underdimensjonerte og lokalisert for tett på folks leiligheter, balkongene som skyter ut rett over hodet på restaurantgjestene virker i overkant intime, oppgangsdører som ramler ut i byrommet uten artikulering gjør at man blir usikker på om man er i en bygate, et nabolagsstrøk eller en gatestubb i et boligområde. Her er det fristende å peke over på Aker Brygge, hvor Torps bidrag til byggetrinn to på komplekst og robust vis håndterer relasjonen og skalaen mellom boligfunksjon og gateprogram i «flerbruksbyen».[5]
Utsyn vs. Tjuvholmen: En annen svakhet ved Tjuvholmen som er relatert til dette er at selv om Utsyn var en formsterk komposisjon var den også sårbar for endringer som brøt med fortellingen. Det tydeligste symbolet på dette er kanskje det lodne, runde bygget vest for Olav Selvaags plass, tenkt som et hotell på søyler i vannet, med en lobby som skulle fungere som Tjuvholmens fellesstue og vinterhave. I det realiserte prosjektet er dette blitt en relativt dysfunksjonell boligblokk med mildt sagt mystiske leilighetsplaner, mens hotellet i stedet ble plassert på en litt nøytral tomt i en ellers grei bygning av Melbye Arkitekter på andre siden av broa. «Tjuvholmen Icon Complex» har også en litt underlig rolle i prosjektet, delvis bundet opp i storformen styrt av Niels Torp, delvis autonom struktur som skrever over siktlinja fra Aker Brygge, med en stump gavlvegg som motiv inn mot byen; et temmelig bastant brudd med intensjonen bak Utsyn. Et tredje aspekt knytter seg til hvordan bygningsvolumene i Utsyn formalestetisk var underlagt storformen: Torps illustrasjoner viser et konsolidert og nedtonet utrykk som støtte for planens hovedgrep og krumspring. For utvikler virket dette kontraintuitivt: Byen som særlig Selvaag ønsket å skape var mangfoldig og sammensatt, og det ble derfor bestemt at ingen fikk kikke naboarkitekten over skulderen når bygningene skulle tegnes. Dette litt eventyraktige premisset ser ut til å ha forvirret arkitektene, for de til dels ekspressive bygningsfasadene skaper et støyete og rotete utrykk i møte med Torps prosjekt. Dermed er det fristende å spørre om Tjuvholmen hadde vært bedre om bare Torp-kontoret hadde fått lov til å tegne ut hele prosjektet selv. Rent retorisk selvsagt.
Funksjonsmiks-mesteren: Mye har hendt på utviklersiden i byutviklinga det siste ti-året, og både det manglende fokuset på bærekraft og til dels todimensjonale forståelsen av hva bymessighet kan romme som begrep kan virke utdatert, selv for utviklerne. Kritikken fra ti år tilbake synes nå i større gard være internalisert i bransjen og tyter ut på andre siden i form av nye prosjekter med høyere fokus på borgerinndragelse, sosial bevissthet og bærekraft – i hvert fall på papiret. Men driftskonseptet, den «planlagte urbaniteten» og de kuraterte gaterommene som først ble forsøkt på Aker Brygge og siden introdusert på Tjuvholmen står fremdeles som gullstandarden i bransjen.[6] På Tjuvholmen subsidieres bakkeplanet med blant annet gallerier, som en av identitetsmarkørene for merkevaren man bygger. Grepet er smart: Detaljhandel er vrient her ute, galleriene representerer dessuten kulturell kapital og passer godt sammen med museet. I tillegg drar de folk til området i helgene og etter vanlige butikkers åpningstid. Surt er det derfor at man borte i Barcode har prøvd å rappe konseptet med et tilsvarende setup. Vi har etter sigende to «kunstbydeler» i Oslo. Bymangfoldet «alle» er ute etter dukker med andre ord ikke opp av seg selv, til det er aktørene for store, detaljhandelen for svak, prisene for høye og tomtestrukturen for stormasket. Svaret har blitt å planlegge og til dels subsidiere funksjoner på bakkeplanet i for å oppnå den «riktige» funksjonsmiksen (selv om det nok er flere meninger om hva «riktig» betyr i denne sammenhengen). I dag er strategisk sammensatte byfunksjoner blitt det nye Lingua Franca i byutviklinga – så vel innendørs som utendørs, for tiden frontet av fargerike smultringbutikker og botique-style «brandstores» i Bjørvika, eller store, aggregerte bar- og restaurantkonsepter som Via Village, Telegrafen eller Torgata Bad. Og Oslofolket virker umettelige – vi har en del å gå på tross alt.
Kritikken av slike områder og strategier er velkjent, i media, i byteorien, i arkitektfaget. Den historiske kvartalsbyen rommet fattig som rik (ideelt sett), og kjøpmansstaden hvor gatelivet var dominert av lettindustri og detaljhandel mellom kultur og bevertning hadde en demokratiserende effekt på bysentra: Støvsugerposer, fiskeboller og strømpebukser er noe alle trengte – dermed fant du også alle slags folk i bygatene. Post-retail byen er mere utfordrende, hvor hele byområder programmeres for å nå spesifikke målgrupper. Her synes alle å ha lest vaskeseddelen på Jane Jacobs bøker, men glemmer hva som egentlig står i inni når det gjelder velfungerende bykjerners økonomi: Lokalt eierskap og mange små, uavhengige aktører. Her har Bjørvika en fordel fremfor Tjuvholmen, med sin omfattende infrastruktur og mengder av offentlige institusjoner som treffer bredt. Når det er sagt, demografien av besøkende til Aker Brygge og Tjuvholmen er kanskje faktisk bredere en hva du finner blant kafebordene på eksempelvis St. Hanshaugen. «Vernissage-urbanismen» trekker alle slags folk, – ikke minst til Tjuvholmen.
Unreal estate: Til slutt er det verdt å sette spørsmål med premisset for Tjuvholmen: At man fikk bygge på en ikke eksisterende tomt i vannet, uten å lese området inn i en større strategi for byutvikling, sette spesifikke krav til kollektivtransport eller forbindelser gjennom prosjektet, eller ha et ambisjonsnivå for bærekraft langs fjorden høyere enn hummerhusene utvikler selv bestemte seg for å sette ut på havbunnen. At man ikke så behovet for å tenke sosial bærekraft eller nye boligformer som byggestein for å lage et nabolag, eller problematiserte hvordan Astrup Fearnley ble pitchet som «gaven til folket» fra Oslo Havn, en subsidiering fra et offentlig eid selskap som strengt tatt forvalter skattebetalernes penger. I dette perspektivet skal vi kanskje være glade for at det tross alt var Aspelin Ramm som ledet utviklingen av prosjektet, en til da sjeldent fremoverlent fugl blant utviklerne i Oslo, og som fikk bakt inn mange av kvalitetene området tilbyr i dag: Med litt godvilje kan Gunnar Bøyums «buck stops here» strategi hvor drift av eiendom og kuratering av gateprogrammer ble sett i sammenheng med leilighetssalg, stedsbranding, og arkitektur kan være en riktig potent cocktail for byutvikling. Lignende ambisjoner fant man på Aker Brygge, spesielt i Byggetrinn 1, hvor målet ikke bare var å kuratere programmer, men også «human resources»: Enkeltmennesker og grupper som kunne utgjøre en forskjell og være med å bygge «nabolag» som det heter for tiden. Nøkkelen synes å være en planetat som ikke bare sitter shotgun, men har i alle fall én hånd på rattet og som motvekt mot prosjektpakkene, og en utvikler med armslag og handlingsrom nok til å ta befolkningen med på råd. I kontekst av utfordringene byen står ovenfor i årene som kommer er Tjuvholmen en nyliberalistisk utopi. En byutvikling som svarer på virkelighetens behov er mye vanskeligere.
[1] torpinrtervju
[2] Icon complex 2013
[3] apis
[4] Intrevju bøyem
[6] Det finnes argumenter for at Thon var enda tidligere på ballen i bykvartalene sine tidlig på 80-tallet.
studioellefsen.com 