BROBYGGERNE PÅ KISTEFOS
«The Twist» poserte på internasjonale lister over årets vakreste bygninger lenge før dronning Sonja
åpnet bygget i august 2019. Etter åpningen er besøkstallene mangedoblet. Hvem sa at signalbyggenes tid
var forbi?
Fabergé i skulpturparken
Ved hjelp av arkitekt Bjarke Ingels teft for spektakulære fortellinger har kunstsamler, forretningsmann og
Kistefos-arving Christen Sveaas lykkes: Prosjektet har gjort Kistefos til åsted for en arkitektonisk
happening som løftet det gamle sagbruket fra å være et flott og påkostet, om enn perifert museum på
Jevnaker, til å etablere seg som en internasjonalt feiret kunst- og arkitekturdestinasjon. Med prosjektet har
storheter som Anish Kapoor og Olafur Eliasson dermed fått selskap av et aldri så lite stykke
startchitecture. Som en slags kinderegg-arkitektur fortelles vi at bygget både er «en bro, et galleri, og en
skulptur på samme tid». Skjønt kinderegg; det er kanskje noe litt mer Fabergé over det hele, noe opulent
og eksklusivt over den velformede brua over Ransdelva. Dermed evner bygningen noe som er få hus
forunt: Som fotogen og gøyal, men også sofistikert kledelig abstrakt, appellerer The Twist både til
kjennere av faget og til familier på gjennomkjøring over Jevnaker. Samtidig er kanskje ikke bygningen
fullt så banebrytende hybrid som arkitekten gjerne vil ha det til: I arkitekturen er brua som sjanger og
galleriet som type nært beslektet, og noen av fagets mest ikoniske verker er nettopp skulpturelle broer
med noe attåt: i Kina har man et eget begrep for overdekte broer – lángqiáo – hvor Chengyang broa
kanskje er den mest berømte. Grensebroa «Holzbrücke Bad Säckingen» mellom Sveits og Østerrike kan
dateres tilbake til 1200-tallet. I Italia er Rialto i Venezia og ikke minst Ponte Vecchio i Firenze opplagte
referanser, hvor traversen over vannet også podes med program. Sistnevntes kobling på Vasari-korridoren
og selveste Uffizi (galleriet over alle gallerier) finner også sine paralleller her, hvor bro-galleriet blir del
av opplevelsesstien rundt i anlegget. Strukturens utfordrende konstruksjon og 60 meters frie spenn skriver
seg dessuten pent inn i en arkitekturhistorie av spektakulære fagverksbruer, fra Palladios trebru i Bassano,
til Othmar Ammanns stålbroer i New York.
Tuneller over vann
Men i møte med The Twist en varm sommerdag i august går assossiasjonene mine i stedet mot en annen
type fagverksbro, nemlig de innbyggede, rektangulære trebroene man kanskje best kjenner fra pittoreske
landskap i Nord-Amerika. USA alene hadde over 10.000 slike broer på midten av 1800-tallet, men bare et
fåtall har overlevd. Her ble fagverket kledd i enkelt trepanel og malt for å beskytte konstruksjonen, slik at
broene lignet avlange bokser på tvers av vannløpet, som tuneller over vann. Det intuitivt paradoksale og
symbolske ved dette smått nifse arkitektoniske fenomenet er godt dokumentert i amerikansk
populærkultur, om det refererer til hemmelig kjærlighet (illustrert i «The Bridges Of Madison County»)
eller det ukjente, farlige og metafysiske (Illustrert i skrekkfilmen «It»). Tilsvarende er også The Twist i
sin essens en innpakket bro med en skjult hemmelighet gjemt bak aluminiumspanelene. «Skulpturen» er
plassert vest i anlegget, litt for seg selv, men i godt selskap av Guiseppe Penones treskulptur, med tittelen
«Identity». Å entre bygget har nesten karakter av noe rituelt: Kommer du direkte fra parkeringsplassen
svinger stien opp mot en lukket, aluminiumskledd gavl, hvor bygningen entres via rampe. Rampa er en
liten bro i seg selv, en markering av hvordan gallerivandringen på innsiden skiller seg fra landskapet og
stien utenfor. Foran dørslissen i fasaden kan du sette fra deg paraplyen i en bøtte, og lese en formaning
om hvordan man skal te seg på gallerier. Vel innenfor befinner man seg i en slags «whitecube», et
vindusløst høyloftet rom med introduksjon til utstillingen som for anledningen er kunstneren Paulina
Olowska. Oppmerksomheten trekkes allikevel mot hvordan interiøret vris som en blenderåpning mot
gallerirommet på motsatt bredd. Tross denne effekten synes Olowska å ha funnet seg godt til rette, og
bruker trestammer langs gulvet for å spinne videre på den kurvede stien gjennom «tvisten». I Olowskas
utstilling har man også tatt seg den frihet å bygge igjen glassfasaden mot elva, som kanskje er dumt for
opplevelsen av bygget, men fint for utstillingen. Det er en grei prioritering.
Gøy på do
Bygget er godt sammenskrudd på mer enn én måte: Detaljeringen er upåklagelig, skarp og robust på
samme tid. Utførelsen preges av høy presisjon og lav toleranse, som bidrar til at det relativt lille volumet,
tross sin komplekse geometri, fremstår overbevisende «tight». En dårligere gjennomføring ville da også
vært en katastrofe for et slikt bygg, og det gode samarbeidet mellom Kistefos og totalentreprenør Bladt
Industries har vært premisset for at dette har blitt god arkitektur. De hvite treplankene i himlingen og på
vegger og gulv er en smart og effektiv måte å håndtere de dobbeltkrumme flatene på, men bidrar også til å
gi interiøret et tilforlatelig og «snekra» uttrykk. Smart er også den famøse, budsjett-sprengende og
søksmål-genererende toalettløsningen under brua. Ned trappa, som også utgjør bakveggen mot
toalettbåsene, går man elva i møte. Foran et digert panoramavindu ut mot den steinlagte elvebredden
konfronteres man med Elmgreen og Dragsets «Point of View» før du dreier ned til doene, dominert av
intime og lett plagsomme projeksjoner skapt av Amerikanske Tony Oursler. Jeg så flere fotoapparater her
nede enn oppe i galleriet, og blir minnet på Sylvia Lavins pamflett «Kissing Architecture» hvor hun peker
på potensialet som ligger i møtet mellom samtidskunst og arkitektur.
OMA-barna
Tight er også BIGs fortolkning og fortelling om prosjektet. Som en sveitsisk lommekniv løftes byggets
mange egenskaper frem og bankes inn i hodet på alle som vil lytte. Historien er renskåret som bygget
selv, og støttes av enkel grafikk og ulike catch-phrases. Narrativet gjennomsyrer museumskataloger,
anmeldelser og avisartikler, og kan nærmest betraktes som en integrert del av arkitekturen selv. Slike
retoriske figurer og slående one-linere er noe av en paradegren for BIG, utviklet og forfinet siden Bjarke
Ingels var arkitektstudent på KADK i København og senere arkitekt på Office of Metropolitan
Architecture (OMA) i Holland. Ingels var blant de yngste av «OMA-barna»; protesjeer av Rem Koolhaas
legendariske Rotterdamkontor hvis teorier og tilnærminger til arkitektur og by fullstendig dominerte
verdens arkitektskoler rundt årtusenskiftet. På OMA brukte man statistikk og rådata som kreativ kraft for
å unnfange de store ideene, orkestrert av geniet Rem Koolhaas og hans hær av prosjektledere og
fortrolige. Winy Mas, Kees Christiaanse, Prince Joshua Ramus, Jeanne Gang, og ikke minst Gro
Bonesmo og Gary Bates er eksempler på tidligere OMA-ansatte som siden etablerte egne suksessfulle
kontorer rundt omkring i verden. På OMA ble arkitektur ble unnfanget og forklart gjennom fikse
diagrammer og fransk filosofi. Kunden ble forført av narrativer om merverdi – to for prisen av én! Det
som på 1980/90-tallet hadde vært en fagintern og akademisk sverming for abstrakte romlige konsepter
inspirert av poststrukturalistisk diskurs, ble nå skyts for salg og omsetting av byggeoppdrag – først
gjennom utallige arkitektkonkurranser, siden gjennom like mange bygg. Men der hvor mange av OMAbarna
virket både strenge og selvhøytidelige, var både Ingels person og prosjekter sjarmerende
drengerøvsaktige – først gjennom PLOT med partner Julien de Smedt, siden gjennom kontoret med det
smått ironiske (men kanskje ikke) navnet Bjarke Ingels Group – BIG.
Deleuze på dreiebenken
Fra den spede starten med «ikke-euklidsk geometri» som man eksempelvis finner i det Maritime
ungdomshus på Amager strand fra 2004, og det spektakulære forslaget til Stavanger konserthus, har
Ingels blitt blant verdens mest berømte og ettertraktede arkitekter. Referansene til Gilles Deleuze og
Friedrich Nietzsche er fremdeles med, men på en livsbejaende og «kapsen bak-frem»-aktig måte. The
Twist byr sånn sett både på referanser fra 90-tallets akademiske «folding» og 2000-tallets
diagramarkitektur, med det binære og paradoksale som rød tråd gjennom prosjektene. Som vaskeseddel
for bygget fungerer dette tilsynelatende (og ironisk nok) utmerket, for i samtlige anmeldelser jeg har lest
av bygget skrives det til det kjedsommelige om rette paneler som til sammen utgjør kurver, gulv som blir
tak, om en skulptur som rommer skulpturer. Denne folkeliggjøringen av det som i bunn og grunn er både
er teoretiske (og til dels irriterende) konsepter sier mye om Ingels formidlingskraft. Selv om slektskapet er
tett, er det langt fra eksempelvis Ben Van Berkel/Caroline Bos’ ikoniske men akademiske Möebius
House, til tvisten på Kistefos. Om volumet kan virke som det er formet på en dreiebenk, er fortellingen
om The Twist som smidd på et reklamekontor.
En arkitektur av forsider
Vel ute på nordsiden av galleriet leser jeg at bygget skal kunne inntas fra begge sider. Opplevelsen av
ankomsten nordfra fremstår langt mer inviterende enn i sør, men er også litt kjedeligere. Jeg foretrekker
stien på sørsiden. The Twists nivellering av nivåforskjellen på de to breddene er også elegant utført, og
det lille løftet på en meter eller også løfter den romlige opplevelsen inne i bygget. Reisen gjennom de to
hundre millionene det har kostet å realisere prosjektet kan selvsagt få en til å heve et øyenbryn eller to.
Ikke for det, verdien av prosjektet kan sikkert stå seg både med tanke på markedsføring og i kontekst av
de andre kostbare objektene i skulpturparken. At 237 elvemuslinger ble sendt i diaspora kan kanskje også
rettferdiggjøres i kunstens navn. Allikevel, det er nok ikke på Kistefos man setter benchmark for
fremtidens bærekraftige arkitektur. Men vær sikker; dét skal nok Bjarke Ingels fortelle oss om et annet
sted.
studioellefsen.com 