“This is a fantastic house! And this man here is the architect you know!” Den smilende håndverkeren som står i gangen peker på Jan Digerud, tydelig imponert. Det svære villaen han jobber på er prominent plassert på en liten høyde med vidt utsyn over Oslofjorden. Bygningen er monumental, kompleks og ikke så rent lite bombastisk, men tilforlatelig utstyrt med skråtak og smårutede vinduer. Inne i den vesle kollen ligger en kjeller som alene er på 250m2, og som kobler hovedbygg med praktikantdel og garasje mot gårdsplassen i øst. På motsatt side ligger haven med basseng og drivhus. Garasjen huser en gammel jaguar og har et stort vindu mot hagen, slik at veteranbilen har utsikt til svømmebassenget. Eller var det omvendt? Det er med andre ord ikke akkurat den tredje boligsektoren det dreier seg om her, men om en «arkitekttegnet» villa for rikinger på en av Bygdøy beste tomter.
Den symmetriske bygningen tar mye plass på eiendommen, og er ifølge arkitekten lagt ut hvor «det passer seg slik» på den 1.8 mål store tomta, til naboenes store frustrasjon. Den manglende sentimentaliteten for stedegenhet hos Digerud er påfallende og befriende, om da ikke store og prangende villaer nettopp er hva som gjør Bygdøy til sted. Tegnet «fra gesims og ned» er bygget innenfor reguleringsbestemmelsene, men allikevel: Det er ikke akkurat noe subtilt bygg beboerne i Schiøtts vei har fått som nabo. Oppslaget er det man gjerne kaller «klassisk» på Bygdøy, og byggherrens personlige referanse var da heller ingen ringere enn den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Og med litt velvilje er også både eksteriør og oppslag smått palladiansk, særlig hvis man legger den Nordamerikanske, «Thomas Jeffersonske» palladianismen, til grunn, slik den eksempelvis manifesterer seg i Jeffersons eget hus «Monticello» fra 1772.
Toppen av kaka
Men la oss holde oss i Italia: Den lille kollen bygget ligger på ble gravd ut og rekonstruert rundt den store kjelleretasjen, med oppkjørselen som et fortolket trappeløp mot byggets «Piano Nobile». Fra gårdsplassen entrer man bygget på midten, og trer inn i en 7,2 meter bred plass-støpt sylinder over to plan. «Rotundens» velstøpte og rå betongflater uten tilslag utgjør en sentral hall frontet av et lite vindfang i øst og med terrassedører ut mot hagen, kjøkken i sør og stue i nord. Et høystemt, teppekledt trappeløp «flyter» ut på gulvet, ikke ulik Michelangelos manneristiske bibliotektrapp i Firenze, og en ikke mindre fornem peis vokter åpningene mot stua. En massiv håndløper i eik leder opp til galleriet og inn til henholdsvis foreldre- og barnefløy. Toppen av kaka er den svære, kvadratiske lysekrona i stål som for anledningen lyser fiolett. Kollasjen av himling, overlys og lysarmatur utgjør en kostelig krone på verket, og gir det ellers betonggrå rommet en følelse av «Spritz Veneziano», en slags forsmak på bassengopplevelsen som venter på hagesiden. På hver side av rotunden er fløyrommene tett og terskelfritt integrert, understreket av en gjennomgående himling i betong. Det åpne kjøkkenet og det nesten asketisk artikulerte stuerommet på motsatt side er perforert av hver sin stålsøyle som lander omtrent på midten. Om dette er Palladio, er det Palladio på hjemme-alene fest.
Det er muligens tomta, størrelsen, rotunden og den symmetriske planen gjør det fristende å trekke paralleller til et pittoresk palass i Italia, – en salong for rike menn, blant Palladios mange våningshus. Men dette er ingen Villa Capra, og Bygdøy ikke Veneto. Og uten forkleinelse for arkitekten: Digerud er da for så vidt heller ingen Palladio, selv om han trygt kan kalles rennessansemann og Italia åpenbart ligger hans hjerte nært. Tvert imot: «Det er i mellomrommet moroa skjer!» sier Digerud. «Bad spaces are good spaces!» Og riktig nok, det som i utgangspunktet kunne blitt et temmelig høyttravende rom, er perforert av ulike åpninger og fristilt fra ytterveggene, noe som skaper intrikate og besnærende romlige sammenhenger på kryss og tvers av bygningen. Det er også disse bresjene Digerud er mest interessert i – de rare overgangene som oppstår mellom betongskall og lecakvadrat. Tilsvarende forunderlige romlige møter finner vi i det lille pauserommet mot vest på trappereposet, så vel som i det skråstilte høyloftede soverommet i andre etasje. Så selv om Digerud kan sin Palladio, er han ute i annet ærend på Bygdøy.
Arkitektoniske jordskjelv
Den Yale-utdannede arkitekturpionerens fremste referanse var slett ikke hentet fra Italia, men fra læremester Louis Kahns «Erdmann Hall» -Et studenthjem tegnet på 1960-tallet tilknyttet Bryn Mawr College utenfor Philadelphia bestående av tre skråstilte og sammenkoblede kvadrater. I midtkvadratet innskriver Digerud sirkelen som blir den «Palladianske» rotunden. Som hos Kahn er det roteringen, overlappingen og mellomrommene i bygget Digerud foredler og tillegger verdi, men hvor Kahns arbeider er mettet med hensikt og blottet for tilfeldighet, er Digeruds agenda hentet fra en annen legendarisk Yale protegé, nemlig Robert Ventury.
Som student på Yale på slutten av 60-tallet var Digerud deltager i et aldri så lite arkitekturhistorisk jordskjelv, en «perfekt storm» som involverte storheter som Louis Kahn, Vincent Scully, Charles Moore og ikke minst Robert Ventury selv. Det var dette miljøet som la det arkitekturfaglige grunnlaget for det som ble hetende «postmoderne» arkitektur, som til slutt fikk sitt kommersielle gjennomslag med Paolo Portoghesis Veneziabiennale «The Presence of the Past» i 1980, hvor Digerud også deltok med samarbeidspartner Jon Lundberg. Robert Venturys forelesninger sjokkerte kollegiet på Yale («Paul Rudolph falt av stolen», som Digerud formulerer det), men da boka Complexity and Contradiction in Architecture utgitt i 1966, ble den kalt en «Vers un Architecture» for den nye tiden av arkitekturhistoriker Vincent Scully. Ventury ønsket å gi form til “The richness and ambiguity of the modern experience”, en ambivalens og flertydighet i arkitekturen han illustrerer gjennom et rikt arkitekturhistorisk materiale – Det er det tvetydige, sammensatte og motsetningsfylte som best kan utrykke samtiden, og som skulle være fundamentet for ny arkitektonisk form i fremtiden.
Sammen med Venturys tidlige arbeider (Særlig «Vanna Ventury House» fra 1964), ble boka en øyeåpner for Digerud. For bak Venturys «ja takk begge deler»-polemikk fantes det også en kompetent formgiver som særlig i hans tidlige prosjekter har en kontrollert og lesbar kompleksitet. Tilsvarende har Digerud både som partner hos Platou arkitekter og gjennom det legendariske prosjektet/kontoret «Jan og Jon» flere realiserte og ikke-realiserte arbeider som utfordrer hvordan arkitektur kan diskuteres symbolsk og artikuleres romlig; – ikke minst som representasjon.
Form og fanteri
Jan Digerud/Base arkitekters «Villa Andenæs» er voldsommere og villere en verkene til «Jan og Jon». Bygget er som en krysning av en stilistisk skulpturert porselensvase og en løpsk tørketrommel, hvor sentrifugalkraften fra den sylindriske hallen slynger romforløpene ut så det rister i gulvene. Samtidig er det pakket med historier, og Digerud er på sitt beste når form blir fortellinger: Gulvflisenes mønster er hentet fra Borrominis San’Ivo Alla Sapienza, sirlig nedtegnet av Digerud på 70-tallet. I overenstemmelse med Ventury er flisene oppskalert i størrelse, håndlaget på en fabrikk byggherre og arkitekt besøkte i Italia. Slike små narrativer podes med halvt ironiske og gjerne paradoksale referanser, som at flisenes både gjør rommet mer monumentalt, men også intimt, eller merkelappen «Palladiansk Villa», uttalt med et smil i munnviken. På litteraturspråket kalles dette gjerne «metafiksjon», og det er her merkelappen «postmodernisme» er mest produktiv: En formgiving som på sitt beste er selvreflekterende og lærd, med lek og parodi som verktøy. For Digerud er Ventury først og fremst et redskap for å skape arkitektur, og han nikker gjerne til Mies og Le Corbusier når det faller seg slik. Ved å instrumentalisere det uforutsigbare tar han stor risiko, men nå er også Digerud tilsvarende raus med resultatet. Som et kontrollert eksperiment utført innenfor et regime av fagreferanser begeistres Digerud av avvik og pussigheter. Her skiller den aldrende professoren seg kanskje noe fra den yngre varianten i «Jan og Jon», som lå tettere på Ventury og Scott Browns stilsikre og til dels akademiske fagpraksis. «Her er jeg usaklig igjen! Det er typisk Ventury å være usaklig!» hevder Digerud, igjen med et lurt smil.
Avantgardisten Jan Digerud har for lengst blitt en del av salongen, det formale er i dag underordnet det performative i arkitekturen, både funksjonelt, økologisk og sosialt. Allikevel er ikke Villa Andenæs uten brodd. Med prosjektet kan Digerud synes å ha nådd det punktet i karrieren hvor han kan dyrke frem et arkitekturnarrativ som er fullstendig fristilt fra fagideologiske føringer. Og selv om det «ettermoderne» prosjektet i arkitekturen i dag i større grad har rettet et fokus mot det performative (økologisk og sosialt) over det formale, så kan en ny generasjon arkitekter ta lære av hvordan Digeruds improvisasjoner i form fremdeles utfordrer ortodoksien i faget. De gamle er med andre ord eldst, om du heter Palladio eller Digerud. Eller for å si det med Digeruds kjære Miles Davis: “Anybody can play. The note is only 20 percent. The attitude of the motherfucker who plays it is 80 percent.”
studioellefsen.com 