“De siste 15 årene har Oslo gjennomgått enorme forandringer. Fjordbyplanen ble vedtatt i 2000, og er Oslos største byutviklingsprosjekt i nyere tid. Sjønære arealer er tatt fra havneindustri og gitt til kontorer, kultur og leiligheter for å åpne byen mot fjorden. Fotograf Adrian Bugge har fulgt utviklingen fra rivingen av havnen på Tjuvholmen i 2004 frem til 2018 hvor en ny by har oppstått. Med tekster av Hans Petter Blad, Halvor Weider Ellefsen og Gaute Brochmann.”
Adrian Bugge
Den nye byen / The new city
Tekster: Hans Petter Blad, Halvor W. Ellefsen, Gaute Brochmann
Design: Aslak Gurholt (Yokoland)
30 ÅR MED FJORDBY
Halvor Weider Ellefsen, PhD arkitekt, Mnal
I forbindelse med evalueringen av arkitektforslagene for konkurransen ”Byen og Fjorden Oslo år 2000” i 1983, undret forfatter Jon Michelet seg over hvordan tradisjonelle arbeidsformer forsvant fra havna. Verftet Nyland Vest, senere Aker Brygge, ble visualisert gjennom visjoner for rekreasjon og kulturkonsum, hvor blant annet den gamle tørrdokken var konseptualisert som et fremtidig amfiteater for byen. Michelet spurte hvorfor ikke dokken kunne betraktes som det det faktisk var; en tørrdokk, og reiste spørsmålet om en by uten produksjon i virkeligheten var en by uten innhold. I Michelets perspektiv fremsto de strukturelle endringene på havna som et meningstap. Oslos etterlengtede møte med fjorden ofret gammel arbeiderkultur til fordel for påfunn og lek. I virkeligheten var prosessen, hvor ikke-materielle produksjonsformer erstattet mekanisk industri, en strukturell endring som hadde vært i støpeskjeen siden oljekrisen i 1973.
Michelet pekte på endringer av global karakter, og som innledet en æra av by- og havneutvikling i større byer verden over, tuftet på det som ble døpt ”post-Fordistiske” prinsipper for produksjon. Dette abstrakte begrepet er nyttig, fordi det beskriver hvordan strukturelle endringer i samfunnet har konsekvenser for byens form og bruk, hvor industritomtene i Pipervika var vår tidligste og tydeligste manifestasjon. Fra den spede begynnelse på midten av 1800-tallet vokste Aker Mekaniske Verksted til et industrieventyr. Parallelt utviklet havnefronten Pipervika seg fra søppeldynge til fergeleie for ”Pappabåtene” som bragte folk til fritidsboligene langs kysten, og siden som offentlig Rådhuskai. På midten av 1900-tallet ble Vika sanert og den moderne kontorbyen vokste frem. Etter hvert utviklet havna seg til et sammenhengende industriområde dominert av infrastruktur og veisystemer. Med koblingen mellom Østbanen med Vestbanen i 1907, den voksende biltrafikken i etterkrigstida, og de store, teknologitro veiplanene for Oslo fra 1965, var havna i praksis blitt utilgjengeliggjort for Oslobeboerne. Men dette var også en tid hvor få så på bykjernen som et sted for fritidsysler. Med unntak av teatre, restauranter og representative byrom, var sentrum et sted for arbeid og praktiske gjøremål.
Dette synet kan illustreres med diskusjonen rundt forslaget om et stor shopping, kontor og underholdningskompleks på Vaterland på begynnelsen av 70-tallet. Styreformann i Vaterland AS, Ole Borge, utrykte sin skepsis mot bykjernen som fritidsarena: ”Jeg forstår ikke hvorfor fritidsaktiviteter nødvendigvis skal plasseres i de samme områdene som arbeidsfunksjoner, og jeg betviler de samfunnsmessige fordelene ved å trekke folk med fritidsproblemer ned til sentrum!”
Borge, og mange med ham, så med andre ord sentrum som først og fremst et arbeidssted, dernest som et sted for symbolbygg og representasjon. Men ved utgangen av 70-tallet var virkeligheten blitt en annen. Fra å produsere dampskip, olje og gasstankere og til slutt oljeplattformer, var det potensialet for verdistigning på eiendom som skulle styre utviklingen i tiårene som fulgte etter nedleggelsen av Akers Mek, (Nyland Vest), i 1982. Og selv om deregulering av kredittmarkedet og demontering av den statlig styrte boligpolitikken var i emning lenge før Willoch-regjeringen tiltrådde høsten 1981, ble første del av 1980-tallet årene hvor en ny politisk-økonomisk virkelighet for alvor satte sitt avtrykk på havna.
I retrospekt kan det synes som om også den videre utviklingen av Fjordbyen kan forstås innenfor en slik optikk. Lanseringen av Aker Brygge-konseptet i 1984, frem til ferdigstillingen av Tjuvholmen i 2014, utgjør tre tiår i norsk byutvikling tuftet på det som ofte refereres til som den ny-liberalistiske vendingen i politikken, preget av deregulering og sub-kontrahering av offentlige oppgaver. Avtrykket av dette er kanskje spesielt synlig i byutviklingen, hvor ”Real Estate” ble omdreiningspunktet for utvikling av Fjordbyen, og hvor endret bybruk illustrerer skiftet til en post-Fordistisk økonomi. Tydeligst tegnet dette seg blant Aker Brygge’s kultur, utdannelses- og finansinstitusjoner, og Michelets tørrdokk, hvor nye politisk og økonomiske praksiser ble vevet sammen med nye former for kultur, kunnskap og produksjon.
80-tallet bragte dermed med seg nye typer byrom og en ny type funksjonsblanding som kan ses i kontekst av både velstandsvekst og politisk reform. Byrommet og boligen gikk fra å være et sosialt til et økonomisk gode. På Aker Brygge skjedde denne utviklingen i regi av industrikjempen Aker selv, ledet av ingeniøren Kjell Wester. Han var en visjonær entreprenør som så hvilket potensiale som lå i krysningen mellom by- og eiendomsutvikling. Wester, som ikke hadde tid til å vente på hverken kommunepolitikere eller arkitektstand, gikk resolutt til verks på Nyland Vest. Sammen med Fredrik Torp i Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor hadde han vært på reise til USA og sett hvordan havneutviklingen her var ”ekstremt kompakt sett i forhold til omsetting.” Men Wester forsto også at han var avhengig av ressurspersoner i kulturbransjen som kunne bidra til å gi Aker Brygge identitet. Wester fikk i stand avtaler med både Kunsthøgskolen og Balletthøgskolen, som ble podet med kontorarealer i Akers gamle industrihaller. Han forsto verdien av flerbruk, og hvordan attraksjoner og begivenheter kunne skape by av den gamle industritomta. Og på tross av kollapsen som fulgte krakket i 1987, står Aker Brygge som bilde på hvordan bybruk ble tuftet på nye produksjonsformer.
Tanken om symbolbygg langs havna var ikke ny. Allerede på 30-tallet hadde ”Akvariekomiteen ” sett på muligheten for å integrere et akvarium i rådhuskomplekset. I Arne Korsmos plan for Vaterland i 1954, hadde han lokalisert en operabygning omtrent der den ligger i dag. Men det var først etter de store strukturelle endringene på 70- tallet at utviklingen skjøt fart. Blant de mest hardnakkede motstanderne av denne utviklingen var havna selv. Som jurymedlem for konkurransen “Byen og fjorden…” hadde havnesjef Sverre Lende avskrevet av de visjonære planene for byen. Havnas motvillighet fortsatte frem til slutten av 1990-tallet, da den politiske utredningen ”Fjordby eller Havneby” ble startskuddet på en politisk prosess som fremtvang endring. Ved årtusenskiftet gjennomførte den nyinnsatt styrelederen i Oslo Havn, Bernt Stilluf Karlsen, en spektakulære snuoperasjonen som friga store deler av havna for byutvikling.
Stilluf Karlsens strategiske mesterstykke var å frigi Tjuvholmen for byutvikling og danne et tomteselskap HAV Eiendom. som kunne profitere på salget av eiendommen for å kunne finansiere en ny kompakt superhavn i Østhavna. Parallelt var plasseringen av Operaen i Bjørvika og Operatunnelen del av en omfattende statlig og kommunal strategi for å tilgjengeliggjøre havnefronten for byutvikling. Slike store infrastrukturelle endringer hadde først blitt igangsatt med togtunnellen under byen i 1981 og nedleggelsen av Vestbanen i 1989. Fjordbyplanen ble vedtatt i 2008, samme år som Operahuset i Bjørvika sto ferdig. Parallelt ble det bestemt at ikke bare Operahuset, men også Munchmuseet og Nasjonalmuseet skulle relokaliseres til sjøsiden av byen. Dette i kontrast til juryens vurdering av konkurranseforslagene fra 1983, hvor det ble understreket at nye attraksjoner på havna ikke måtte erstatte eller overta viktige sentrumsfunksjoner.
Fjordbyplanen var således ikke bare en visjon for Oslo gjenforening med havna, men et strategisk og kulturdrevet instrument for eiendomsutvikling som henvendte seg både mot cruiseturisme og investorer, så vel som mot byens egen befolkning. Aker Brygge fikk selskap av Tjuvholmen og signalbygget Astrup Fearnely. Tjuvholmen eksemplifiserte en avansert og gjennomprofesjonalisert byutviklingsstrategi tuftet på private midler og eierskap, og en konseptualisering av bymiljøet som opplevelsessted. Tjuvholmen videreførte Aker Brygges fokus på shipping og redevirksomhet, bransjer med høy inntjening per kvadratmeter og stor betalingsevne. I Bjørvika, på andre siden av byen, var
forretningskonseptet bank og revisjon. Og i begge områder kom et fokus på boligutvikling, drevet frem av tilflytting til sentrum og stigende boligpriser. På relativt kort tid var Oslos ansikt mot fjorden radikalt endret, noe som ble tydelig gjennom kontrasten til Fjordbyens bakside: Grønland, Tøyen, Oslo S, Kvadraturen og Vika. Den kommende veksten i disse områdene er en naturlig konsekvens av fokuset på Fjordbyen; Avstanden mellom Grønlands Torg og Dronning Eufemias gate er tross alt bare rundt 400 meter. Økende tilflytting til sentrum, kontorsektorens fornyet interesse for investering i bykjernen, og ferdigstillingen av Bjørvika og Tjuvholmen gjør at markedet refokuserer på Fjordbyens tilstøtende områder, som Grønland og Tøyen. Forskjeller er det dog. Mens havnefrontens transformasjonspotensiale var enormt, har områder som Grønland en ”innebygget treghet” preget av interessegrupper og mange aktører, som i seg selv gir potensiale for større kontrast og mangfold enn det som hittil har preget fjordbyutviklinga. Her er vi også ved kjernen av denne fortellingen: På mange måter er Fjordbyen av i dag en realisering av en utopi som i miniatyr som ble projisert på Aker Brygge: Flerbruk og kulturkonsum, hvor kontoret, boligen og kulturtilbud var tett integrert i et påkostet bymiljø, drevet frem av privat-offentlig samarbeid og investering i eiendom. Manglende sosial bærekraft og ulempene ved å bruke signalbygg som byutviklingsstrategi har mange pekt på. Samtidig illustrerer dette hvordan Kjell Westers strategier for mathaller og småbutikker ikke kun var en gimmik, men også et varsko om et nytt byutviklingsparadigme for Oslo sentrum.
I de nye bymiljøene konseptualiseres bylivet på forhånd, tilrettelagt for spesifikt bruk av utvikler, kommune og arkitekt. Mange av byrommene er spektakulære, og noen av de mest utskjelte, som Operakvartalet, har på kort tid i store trekk blitt omfavnet av befolkningen. Rommene fyller konkrete byfunksjoner og ekspanderer sentrum gjennom nye sammenhenger og romforløp. Havnepromenaden fasiliterer for langt bredere bruk enn hva restaurantstripene på Aker Brygge og Tjuvholmen tilrettelegger for. Utviklingen av Bispevika vil gi Gamlebyen bedre tilgang på fjorden og flere store fellesrom. Og Vippetangen tegner til å bli blant de mer mangfoldige byrommene langs sjøen, med forbehold om at visjonen om flerbruk og nedenfra og opp-strategier opprettholdes. Det er også på Vippetangen og i Kvadraturen at det kanskje tegner seg et bilde av et nytt bybruksparadigme. Mye peker i retning av at de første 30 årene av Fjordbyen blir stående som en æra som avsluttes ved ferdigstillingen av Bjørvika og Tjuvholmen. Denne perioden, hvor det offentlige har vært tilrettelegger og det private har vært pådriver i hva statsviter David Harvey kaller “Entrepreørbyen,” kan ses å utfordres av mer sammensatte utviklingscenarier, preget av et større fokus på bærekraftstrategier, små aktører, kommunal involvering og vekting av et bredere kulturbegrep. Parallelt ser vi samfunnsmessige endringer globalt, hvor de neste tiårene vil by på flere ulike transformasjonsstrategier og bredere deltagelse enn vi har sett hittil. Dette vitner ikke kun om økt bevissthet knyttet til sosial bærekraft , men kanskje i større grad om en markedstilpasning, hvor et stadig mer sofistikert publikum krever autentisitet og opplevelser som er vanskeligere å konseptualisere, kommodifisere og projisere på byen. I dette ligger det også et potensiale for å styrke byens ytelse, ikke bare økonomisk, men også som sosial arena, i en tid hvor behovet for mellommenneskelige møteplasser og fredfull friksjon og forskjellighet er viktigere enn på lenge.
studioellefsen.com 