Building Review ArkitekturN: Spikkestad Kirke

Spikkestadtilgjennomsyn

 

KIRKE OG KJØTER

 

Med Teglen kirke og kultursenter ønsket Spikkestad kommune å nå ut til flere enn menigheten. Resultatet er et flerbrukshus, hvor et relativt beskjedent kirkeskip og et «livsynsåpent» seremonirom samt kulturscene kan slås sammen til et monumentalt kirkerom for de store anledningene. Med «Teglen» har arkitektene Aina Dahle og Kaja Melbye kombinert kirkebyggets ikonografi med kulturhusets anvendelighet, og løst en funksjonsfloke som har forfulgt arbeidskirka siden etterkrigstida.

 

Arbeidskirka revisited

Kirka er ett av disse særskilte bygningstypene arkitekter virkelig kan boltre seg i: Ikonisk i form, åndelig i innhold, og med romlig drama nedfelt som funksjonskrav. Her gis den poetisk anlagte arkitekt anledning til virkelig å meske seg med lys, materialitet og høyloftede arkitektoniske grep, mens tempelets rolle som old schoolsignalbygg muliggjør krumspring som i andre sammenhenger ville fått arkitekten til å rødme. I tillegg har kirka noe som er få andre bygningstyper forunt: Ett overordnet sentralrom som trumfer alle andre romfunksjoner. Eller, i hvert fall var det slikfør. Teglen kirke- og kultursenter er, lik så mange andre bygg, unnfanget i et veikryss av intensjoner, politiske drakamper og motstridene interesser. Resultatet ble en uspesifisert smørbrødliste av romfunksjoner som skulle samles i et markant bygg for Spikkestad sentrum, innenfor en budsjettramme på 59 millioner. Planen var å lage et flerbrukshus, som også var en kirke. Planen var å gjøre alle til lags.

At kirker skal kunne flere ting på en gang er en relativt ny idé. Selv om flere av 1800-tallets bykirker dekket bredere behov enn det åndelige, så var det først i fra 1960-tallet av at kirka var tenkt å oppfylle et bredere spekter av samfunnsfunksjoner enn før. Utviklingen av «arbeidskirka» vokste frem parallelt med en ny ungdomskultur og en mer verdslig tilnærming til kirkefunksjonen, slik det for eksempel fremstilles av forfatter Roy Jacobsen. I «Seierherrene» beskrives arbeidskirka gjennom Tonsen kirke av Georg Greve og Geir Grung. Bygget har kirkerom og tilstøtende menighetssal på bakkeplan, og menighetskontor samt klubblokaler i kjelleren, hvor ungdommen kunne møtes over kurong og en cola. Lignende bygg finnes over hele landet, ofte løst gjennom et markant kirkeskip med sidebygg på en sokkel av ulike støttefunksjoner. Siden har ikke bare kirkeprogrammet est ut ytterligere, men kirkerommet selv har også  i større grad blitt et festrom for større begivenheter, være seg under høytider og livsriter, eller under verdslige konsertarrangementer. Dermed har nye behov for fleksibilitet og flerbruk meldt seg. Myser man litt kan det derfor være vanskelig å skjelne kirka fra kulturhuset – så hvorfor ikke kombinere dem en gang for alle?

 

Opp fra mørket

En snartenkt rådmann i Røyken kommune så muligheten til å spare både tid og penger når ny kirke skulle bygges på den lange smale tomta ved Spikkestad stasjon stasjonen, og inngikk i et spleiselag med kirka. Av de fire kvalifiserte teamene vant forslaget «Løft» av Professor Aina Dahle, og Kaja Melbye fra Hille Melbye Arkitekter AS.  Paret la tre rom på rekke: Et kirkerom i øst med en markant fondvegg mot nye Spikkestad torg og stasjon, en vestibyle arkitektene kaller «broa» i midten, og en kulturscene med store vinduer mot vest. Svære skyvevegger i eik skiller de tre rommene fra hverandre, og muliggjør både sambruk og flerbruk i ulike konfigurasjoner. De tre rommene er pakket inn i en teglkasse som løfter seg mot øst, med noe som ikke kan tolkes som annet enn et kirketårn, komplett med klokker og kors.  Rommene er båret av to langsgående betongdragere og løftet opp over en glass-sokkel med  bygningens mange verdslige funksjoner. Men i motsetning til typiske arbeidskirker henvender sokkelen i Teglen seg direkte mot torg og jernbanestasjon, frontet av husets café og aktivitetsrom. Dermed er ikke bare ungdommens «kurong og cola» løftet opp av kjelleren, men også blitt programmet som forankrer bygget til Spikkestad torg.

For å nå seremonirommene må man derfor enten bruke innvending trapp og heis, eller forsere terrenget langs en trapp på byggets nordside. Her møter andre etasjes hovedinngang terrenget gjennom et foreløpig uferdig parkanlegg.  Kulturscenen har i tillegg egen inngang mot vest, som fungerer uavhengig av resten av bygget.

 

Teglkor og  alterstål

Det ukonvensjonelle oppslaget og de mange inngangene har bidratt til å gjøre huset både kompakt, økonomisk og fleksibelt, noe som kanskje har rettferdiggjort noen av byggets mer ekstravagante sider: Arkitektene hadde ikke bare fått gjennomslag for en kostbar (og etter sigende ryggbrekkende) betongkonstruksjon, men også inkludert små teglkors brodert inn i fasaden, et glasert teglteppe som markerer koret, arkitekttegnede liturgiske møbler og jevnt over høy detaljering og materialkvalitet. Professor Dahle har sågar tegnet både døpefont, clerusbenk og «alterstålet» (som altså er i stål, ikke sølv). Det er også byggets effektive organisasjon som får Teglen til å fremstå som bastant og monumental, hvor et relativt lite fotavtrykk bærer et forholdsvis stort volum. En velknadd plan sikrer videre at den konseptuelle skissen av rom mellom dragere opprettholdes som et lesbart arkitektonisk motiv og ikke drukner i teknisk areal, selv om prosjektet nok er blitt langt mer komplekst enn skissen kanskje åpnet for. Dermed har arkitektene langt på vei lykkes i å bevise at også et flerbrukshus best spinnes rundt en enkel og overordnet arkitektonisk idé. At romprogrammet ikke var skrevet i stein men kunne fortolkes, og at anbudet var lagt ut som generalentreprise ga også arkitektene økt kontroll i tidligfase. Tross budsjettoverskridelser er dette antagelig et av de sentrale suksesskriteriene for bygget.

 

Kledelig nedpå

Dermed fremstår Teglen både som smått dekadent og kledelig nedpå. Teglteppet som erstatter podiumet i koret skaper en uformell stemning og inviterer til bruk, mens den massive alterveggen i betong utstyrer rommet med tilstrekkelig «drama». Den gjennomlyste «broa» som både fungerer som lobby og våpenhus, samt konsertscenens «blackbox» er fine variasjoner over det samme rommet. At bygningen står i spagat, spent opp mellom ulike programkrav og infrastruktur, og sånn sett mangler en ordentlig hovedinngang kan sikkert både være frustrerende og forvirrende for mange – Bygget har også møtt betydelig motbør gjennom prosessen, ikke minst fra Kirkerådet selv. Men som den kjøteren den er, er Teglen særs vellykket.

I «Seierherrene» heter det at  [presten] var av den lavkirkelige sorten som så sitt formål her på jorden i å viske ut skillet mellom kor og skip. Dette gjøres nokså bokstavelig i Teglen, men Dahle/Melbye stopper ikke her. I stedet viskes det vigslede også over i det verdslige, til vi står igjen med nettopp det store, samlende rommet. Og det hviskes nå (etter sigende også blant de geistlige), om at de har fått en ganske så fin kirke, som ikke bare er en kirke, på Spikkestad.

 

HWE