Tilgjengelig utilgjengelighet: Hyttebyen som form og struktur.

Grunnlaget for det som skulle bli en norske hyttekultur ble lagt på siste halvdel av 1800-tallet. Her ser vi konturene av en nasjonsbyggingsstrategi frontet av kulturpersonligheter som for eksempel Hulda Garborg[i], hvor ‘norskdom’ og ‘heimehugnad’ var stikkord for en estetisk livspraksis som omfavnet så vel språk som klesdrakt og arkitektur. Bondelivets enkle og rustikke livsform ble idealet for en intellektuell middelklasse. Periferien lokket, samtidig som den ble tilgjengeliggjort infrastrukturelt gjennom den etappevise utbygginga av jernbanen[ii]. Gjennom en lærd og dypest sett borgelig bevegelse av ‘kulturnasjonalister’ skulle norskdomen gjenreises, inspirert av rurale forbilder hentet fra Gudbrandsdalen og Telemark.[iii] En Norsk byggeskikk blottet for historisisme og stilforvirring basert på lokal byggeskikk skulle dyrkes frem og foredles, selv om ‘landstedet’ lenge forble en mulighet kun for de best bemidlede borgerne. Hulda Garborg var på sett og vis en forløper for den moderne hytteeieren, med sin intellektuelle avhengighet av byen men emosjonelle forkjærlighet for en landlig livsstil og estetikk. I dette perspektivet står hytta i en ladet relasjon til byen: På en side var periferiens rekreative egenskaper ble bestemt av byens mangel på det samme. På den annen side var denne naturforståelsen et urbant fenomen, unnfanget, dyrket og praktisert av byboerne.Siden Hulda Garborgs tid har hyttekulturen mildt sagt bredt om seg. I januar 2011 var det 405 883 fritidsboliger i Norge. Hedmark, Buskerud og Oppland topper tabellen, men henholdsvis 33017, 43524 og 45925 bygninger. Men selv om innlandsfylkene topper statistikken kvantitativt, er tettheten høyest i kystfylkene på Østlandet hvor befolkningstettheten generelt er høyest i landet. I de mest hyttetette småkommunene her finner vi rundt 50 fritidsboliger per km2[iv]. Tydeligst de siste årene har allikevel veksten vært i relativt bynære fjellområder, hvor forholdsvis frie fortolkninger av tømmerkoja har manifestert seg som tette byggefelt i dalskråningene. Tilveksten av fritidsboliger skjer både gjennom fortetting av eksisterende bebyggelse eller ved regulering av nye hytteområder. Ettersom lovverket begrenser selvbygging i strandsonene eller i naturvernområder og annen utmark, er tilgjengelige hyttetomter staket ut av grunneiere i overensstemmelse med den gjeldende kommunens politikere. Og siden utvikling av natur eller jordbruksområder til byggefelt utgjør et betydelig økonomisk tilskudd til kommunene og bidrar til lokal økonomisk vekst, er lokalpolitikerne villige til å gå langt for å sikre at dette potensialet realiseres[v]. Den store andelen av kjøp, salg, spekulasjon og utvikling av eiendom i fjellnære utviklingsområder gjør hyttebyen til big business.De store hyttebyene er knyttet til ulike befolkningssentra, og kort avstand fra byene virker prisdrivende på området. Prisvekst øker også presset på kommunen for å frigi flere tomter, også på steder utenfor pressområdene. Mens Strandsoneloven i noen grad har bidratt til å dempe veksten (og øke prisnivået) rundt kysten, er det i fjellstrøkene blitt utviklet tettbebyggede hyttebyer som har mer til felles med byregionenes villatepper enn fiskekoja i Gausdal Vestfjell. Disse hyttebyene er basert på en omfattende kommunal infrastruktur, hvor tekniske installasjoner og tjenester som snøbrøyting og avfallshåndtering kobles med et effektivt regionalt veisystem. Utviklingen av kommersielle tilbud som skianlegg og spisesteder skaper lokale attraksjoner som sammen med tomteutviklingas terrengtilpasning, omlegging av bekkefar og varelogistikk utgjør en massiv transformasjon av utmark til infrastrukturelle, bymessige systemer.

Hyttebyen som form definerer et nytt landskap. Krav til komfort og plass fordrer en skalering av hytta som grunntype. Men hvor fortolkninger av tømmertradisjoner mest forblir pussige parafraseringer over en i utgangspunktet fortegnet arketype, er det gjennom infrastruktur og byggeteknikk at landskapet transformeres. Hyttefeltets kaotiske organisering og økonomisk motiverte selvgroddhet er produkt av en parsellvis tomteutvikling og et industrialisert hyttemarked, dominert av ulike tilbydere som selger variasjoner over det samme produktet. Når utsprengte steinmasser i skrånende landskap danner plattform for prefabrikkerte elementer montert på stedet, så tilpasses terrenget bygget mer enn omvendt. I hyttas forkant opparbeides ofte et hageareal av gress eller steinheller, før bratte, gresskledde skråninger søker tilbake til det originale terrengfallet. Ettersom tomtene utbygges enkeltvis produseres én sokkel per bygg, som gjør at de ferdige hytteproduktene skyter ut av terrenget som små lubne akropoliser i oransje tømmer[vi]. Sluttproduktet er av byggteknisk sett høy kvalitet med avanserte løsninger, effektivt distribuert over tilgjengelig areal med et gløtt, en solkrok og kanskje en bit natur tilknyttet hver parsell. Høyt plasserte hyttetomter adskilt av fellesarealer er verdisatt høyere enn lavtliggende områder som deler tomtegrenser, for man må betale for tilgjengelig utilgjengelighet. Fra den lavereliggende tettbebyggelsen som fordrer jovialt og entusiastisk naboskap, kan man måle høydemetre i hekktallet på Audien i hyttegarasjen. Også i hyttebyen bor dermed de mest velbeslåtte i periferien.

Tilbake til 1800-tallet: Det tidligere nevnte fokuset på natur og bondekultur var slett ikke et særnorsk fenomen, tvert i mot var det en del av en større Europeisk bevegelse med røtter i Tyskland og Storbritannia, artikulert i Norge av nasjonalt orienterte kosmopolitter hvor kunsthåndverkstradisjoner, byggeskikk og levevis ble samlet i ideen om ‘allkunsten’, en fornorsking av det tyske Gesamtkunstwerks-tanken og en parallell til den industrialiseringskritiske Arts and Crafts -bevegelsen i Storbritannia. Sistnevntes kartleggingen av ’landvillaen’ fikk stor utbredelse og la grunnlaget for utviklingen av hagebyen som type, hvor man knyttet tette bånd mellom natur og kultur i en ny form for bymessig livsstil. Hagebytanken har paralleller til den moderne hyttebyen i sin vektlegging av utsikt, frisk luft og grøntområder slik den for eksempel ble artikulert gjennom villateppet på Sogn i Oslo. Men hvor småhusbebyggelsen her er formulert gjennom et naturtilpasset overordnet system og basert på en bymessig planlegging er hyttebyen en forenklet multiplisering av enkeltbygg gjennom infrastruktur og tomtespekulasjon.

Hyttebyen er dermed en realisert selvmotsigelse: Tette, ustrukturerte byggefelt av gresskledde steroide misforståelser, som stilistisk henvender seg til en konstruert fortid og som imiterer en diametralt motsatt kontekst av hva de faktisk befinner seg i.
En mangel på overordnet estetisk og strukturell problematisering av slike områder er fundert i en uvilje til å se på hyttebyen som det den er: Et komplekst bymessig system. Forståelsen av hytta som en addisjon til eksisterende natur må erstattes med en aksept av hyttebyen som bymessige landskapstransformasjoner, for hyttebyen er hagebyens uekte barn: Strukturelt beslektet, men fornektet.

[i]Kone av den kanskje mer kjente forfatteren Arne Garborg.

[ii]I1854 åpner Oslo Eidsvoll, 42 år senere1896 går banen frem til Otta i Gudbrandsdalen.

[iii]I Finland fant man tilsvarende referanser I Karelen.

[iv] Hvaler har 48,12 mens Tjøme 56,1 hytter pr km2

[v]‘[ Grunneier] Kolbjørnsrud mener hyttebygging har blitt den viktigste næringen i Sigdal. Hans eget regnestykke viser at verdien av hytteutbyggingen er på svimlende 500 millioner kroner årlig.Det begrunner han med følgende: Salg av nye hytter: 250 millioner kroner, utbygging og restaurering 150 millioner kroner og utbytting av veier og tekniske anlegg 100 millioner kroner. Drammens tidene 04.01.2010

[vi]Referansen her er  selvopplevd og hentet fra Sigdal kommune.