Hva er norsk arkitektur? Spørsmålet kan virke overflødig – arkitekturfaget er en disiplin hvor referansene er internasjonale og laugstanken krysser landegrenser. Fagets tause kunnskap formidles ofte gjennom forbilder og kan vanskelig avgrenses til sted. Allikevel er har nettopp “sted” vært et kjernebegrep i en arkitekturforståelse som gjennom Christian Norberg Schulz er knyttet til de nordiske landene.
Norberg Schulz oversettelse av fenomenologisk teori til arkitekturtenkning har kanskje hatt en begrenset innvirkning på formgivning, men har bidratt til et språk, en fagforståelse og teoretisk overbygning som legitimerer fagpraksis. Sverre Fehns innflytelse var kanskje mer direkte gjennom egen produksjon og tilstedeværelse på AHO som pedagog og mentor. De to kjempenes symbolverdi ble etterhvert like viktig som den fagligheten de representerte, og topper listen av arkitekter som på ulik måte har farget studentenes fagforståelse og formsvar gjennom arkitektursyn, referanser, oppgavevalg og vokabular: Korsmo, Knutsen, Selmer og Hatløy har alle bidratt til å danne “skoler” i norsk arkitektur.
Fagtradisjoner har sine problematiske sider. Som blant annet Peter Cook har påpekt, så kan ikke Sverre Fehn reduseres til “skole” og institusjon. En slik kanonisering fortegner enkeltpersoner og tvinger dem inn i et ideologisk rammeverk og faglig retorikk som ville vært fremmed for dem selv. Videre vil forvaltning av en fagtradisjon over tid nødvendigvis føre til utvanning og mutasjon. I beste fall leder dette til nye fagperspektiver, i omvendt tilfelle kan det lede til hul retorikk og slett fagforståelse: Mye av referansearkitekturen på arkitektskolene har en økonomi, skala og tilblivelseshistorie som ligger fjernt fra fagets faktiske oppgaver. Vokabularet som anvendes kan være innforstått og på grensen til det okkulte, og deler av undervisningsstrukturen kan oppleves som avleggs i møte med byggebransjens kompetansekrav eller nye strømninger i faget. Samtidig kan fagtradisjon sett som “skole” være en verdifull plattform for diskusjon og utforskning, utenfor både byggøkonomi, marked og planlov.
Tradisjon og historie er med andre ord ingen statisk størrelser, men noe som rekonstrueres og fortolkes både gjennom praksis og på utdannelsesinstitusjonene. Gjennom AHOs forelesningsserie ”AHO samtalene: 5+5 perspektiver på tradisjon” våren 2013 adresseres fagdiskusjonene, forbildene og fagforståelsen som fundamental for både arkitekturproduksjon og undervisning. Serien er ment å skulle dissekere selvforståelsen som både preger utdannelsesinstitusjonene og fagmiljøet. Idéen har vært å belyse en overordnet diskusjon fra ulike vinkler, gjennom 10 forelesning -og seminardager med ulike problemstillinger. Sentrale tema så langt har vært arkitekturen som verk; – det Karl Otto Ellefsen kalte “unikaet” og hva Haakon Vigsnæs diskuterte som “idédimensjonen versus verksdimensjonen” i sin presentasjon. Jan Olav Jensens forelesning dreide seg om arkitektrollen i møte med lovverk og byggherre, mens Mari Lending introduserte serien “As built”, hvor debatten omhandlet kanonisering og format. Gro Bonesmo introduserte blikket utenfra gjennom Space Groups arbeider, som ga et bredere perspektiv på tema for arkitekturproduksjon i Norge.
Denne uka har vi ett seminar og én forelesning: På onsdag klokken 13.00 kommer rektor på BAS Sixten Rahlff og CODE Arkitekturs Bjarne Ringstad for å drøfte turistveiprosjektet som arkitektur med AHOs Mari Hvattum. Torsdag kommer spanske, New York-baserte Fake Industries / Architectural Agonism som mener originalitet er uinteressant i arkitekturen: “Don´t ask for new stuff – We copy!” Begge arrangementene går rett til kjernen av seriens tema og bør være av interesse for de fleste arkitekter og arkitektstudenter. Fullt program finnes på AHOs hjemmesider. For de som ikke har anledning til å se forelesningene live, legges samtlige ut på skolens hjemmeside i løpet av kort tid.
Halvor Weider Ellefsen – AHO.
studioellefsen.com 